Bloggen er nedlagt.

Alt innhold er flytett til http://senorc.no

Velkommen!

Når langsom TV og lynrask kommunikasjon smelter sammen!

I natt var 592 000 opp og så Hurtigruta seile inn i Trollfjorden midt på natta. Over 2,6 millioner nordmenn var innom NRK2s Hurtigruten-sending i løpet av helgen. Det ga en markedsandel på 35 prosent, og gjorde NRK2 til Norges største kanal i tidsperioden. Det er oppsiktsvekkende tall, og allerede første dagen var over 1.2 millioner innom definisjonen av hva langsom TV kan være.

Prosjektet er nesten absurd i sin natur. Likevel ligger det an til å bli en av Norges største mediebegivenheter siden OL på Lillehammer. Resepten langsom tid og vakker natur er åpenbart en vinner. Det sier noe om våre behov for ro, Norge som nasjon, nasjonalfølelse og stolthet. Fenomenet Hurtigruten vil helt sikkert holde sosiologer samfunns- og medieforskere beskjeftiget med forskningsprosjekter i årevis fremover.

Hurtigruten manifesterer også styrken ved å kombinere flere medier og kanaler. Hurtigruten er en studie i hvordan TV og sosiale medier skaper en ny form for selvforsterkende delingsbasert totalopplevelse. Den langsomme TV sendingen brytes mot lynrask, impulsiv og intuitiv kommunikasjon både på Twitter og på Facebook. Dermed kobles langsomheten og hurtigheten sammen til en ganske banebrytende totalopplevelse.

Engasjementet er overveldende og perspektivene mange. Humor, ironi, personlige emosjonelle følelser og profesjonelle ytringer samles i en fascinerende og mangfoldig informasjonsstrøm. Informasjonsstrømmen skaper en form for interaktivitet både med produsenten og mellom publikum. Ytringer som “for mye publikum, “for lite natur”, “mer baugkamera” osv. tas åpenbart til følge.

Det samme skjer tilsynelatende med publikum som møter opp – og som blir korrigert og får impulser fra hva som skjedde ved tidligere anløp på turen. “Hurtigruten” ender opp som en slags nasjonal, og etter hvert internasjonal virtuell og fysisk happening, hvor alle kanaler samvirker med hverandre. I sum skaper en type opplevelse som neppe har sin parallell eller som er gjennomført noe sted i verden tidligere.

“Bergensbanen minutt for minutt” hadde samme potensialet men var rett og slett altfor kort. Med nesten sju dagers 24/7 sendetid sammen med en Twitter og Facebook oppdateringssekvens med ytringer med sekunders mellomrom er Hurtigruten en gigantisk manifestasjon av hvordan ulike kanaler sammen bygger en totalopplevelse.

Hurtigruten er et modig, nyskapende, samlende eksperiment både i TV og i sosiale medier. Det blir interessant å følge med på hvor dette interaktive medieeksperimentet ender. Kommer lufta til å gå ut av ballongen eller kommer spiralen til å dras til nye høyder?

Hvilket samfunn lever vi i?

I forbindelse med bokprosjektet om relasjoner og sosiale medier som jeg holder på med, slår det meg at det er gjort mange forsøk på å definere og gi navn til det samfunnet vi lever i. Begrepene er mange, overlappende og beskriver litt forskjellig egenskaper og tilnærminger. Felles for dem alle er at begrepene og definisjonene ofte fokuserer på den økonomiske effekten av informasjon, kunnskap, kommunikasjon og teknologi – eller den samlede effekten av disse begrepene. Noen eksempler på definisjonen av ulike samfunn er:

Teknologisamfunnet: Et teknologisamfunn er når anvendelse av teknologi og kunnskap øker verdiskapingen i samfunnet.

Kommunikasjonssamfunnet: Et kommunikasjonssamfunn er når informasjons- og kommunikasjonsteknologi som Internett og teknologier som mobiltelefonen øker verdiskapningen i samfunnet

Kunnskapssamfunnet: Et kunnskapssamfunn er når kunnskap og kreativitet står frem som de viktigste drivkreftene for verdiskaping i samfunnet.

Informasjonssamfunnet: Et informasjonssamfunn er når skaping, distribuering og behandling av informasjon er en viktig økonomisk og kulturell aktivitet i samfunnet.

Det finnes et utall definisjoner og fortolkninger av disse begrepene. De fleste definisjonene har imidlertid ofte et økonomisk fokus, hvor teknologi, kunnskap, kommunikasjon og informasjon betraktes om virkemidler for å oppnå verdiskapning og vekst.

Med fremveksten av sosiale medier og globale personsentriske nettverk, mener jeg vi er på vei inn i et nytt samfunn - relasjonssamfunnet. En god definisjon av relasjonssamfunnet mener jeg må ha et mer helhetlig perspektiv. Jeg prøver meg med følgende definisjon:

Et relasjonssamfunn er når effekten av et globalt, relasjonsbasert og personsentrisk virtuelt nettverk er en økonomisk, kulturell og politisk premiss for samfunnsutviklingen.

Denne definisjonen utfordrer den dominerende forståelsen av samfunnsutvikling knyttet til bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Ofte fokuseres det på teknologien som drivkraften og ikke på de samfunnsmessige konsekvensene av som oppstår som konsekvens av anvendelsen. I denne relasjonssamfunnet er kjernen “globalt, relasjonsbasert og personsentrisk virtuelt nettverk”. Det betyr at nettverkene etableres ved bruk av kommunikasjonsteknologi og at de eies utvikles av personene i nettverket. “globalt, relasjonsbasert og personsentrisk” innebærer at hver enkelt “eier” og definerer sitt eget nettverk og sine relasjoner, som personlige nettverk som igjen er en del av et globalt nettverk.

I definisjonen sidestilles økonomisk, kulturell og politisk effekt. At de nye nettverkene er en premiss for samfunnsutviklingen innebærer at det er en faktor som vil påvirke uavhengig av om det er ønsket eller om effekten er positiv eller negativ.

Jeg mener denne definisjonen av relasjonssamfunnet er dekkende, men ser frem til innspill og kommentarer. Er jeg på rett spor?

Sosiale medier er jo bare en ny kanal … hmmm… rammebetingelse!

Jeg er som rådgiver i Itera Gazette engasjert i et oppdrag for en stor norsk virksomhet. Oppgaven er å utvikle en relasjonsstrategi. Hele toppledelsen er involvert og prosjektet er godt forankret. Metodisk gjennomfører vi en relasjonsanalyse - og som en del av strategien ser vi også på hvordan sosiale medier skal posisjoneres i forhold til- og samvirke med andre kanaler. I et av arbeidsmøtene sa en av lederne i virksomheten:

“Dette er jo egentlig veldig enkelt. Sosiale medier er jo bare en ny kanal!”

Det interessante med uttalelsen er at den kanskje er helt riktig og fullstendig feil samtidig! Relasjonsbaserte nettverk skapt gjennom sosiale medier er kanskje først og fremst en ny rammebetingelse, og dernest en ny kanal:

Hvis vi tenker etter, så omfatter våre “private” virtuelle nettverk i økende grad ikke bare private kontakter. Vi velger å inkludere forretningsforbindelser, virksomheter, organisasjoner, politiske organisasjoner, artister, leverandører, butikker, netthandlere osv. Nettverkene representerer derfor hele interessesfæren til den personen som definerer det.

De nye relasjonsbaserte nettverkene kan vi betrakte som en virtuell avbildning av en personens liv, fordi de definerer både sosiale-, politiske-, kulturelle-, samfunnsmessige- og kommersielle relasjoner og interesser.

Dersom en ikke er en del av en persons virtuelle relasjonsbaserte nettverk – er det sannsynlig at en heller ikke en del av personens liv.

Tidligere har aktøren i et marked i stor grad kunne kjøpe seg oppmerksomhet. Så lenge aviser, radio, tv, E-post etc. hadde høy gjennomslagskraft var det størrelsen på markedsbudsjettet som i noen grad avgjorde suksessen for produkter i konsummarkedet. Slik er det til en hvis grad fortsatt. Imidlertid er det flere faktorer som endrer dette bildet.

For det første viser undersøkelser at aktiviteten i sosiale medier, hvor relasjonsbaserte nettverk defineres, er økende. Dette innebærer en forskyvning av tidsbruk fra åpne kanaler inn i mer halvåpne og lukkede kanaler.

I tillegg viser det seg at en disse nettverkene trolig også endrer hvordan vi forholder oss til markedsaktører og hvem vi stoler på. Det betyr at troverdige avsendere i vårt eget eller åpne nettverk tillegges større vekt enn tradisjonell informasjon og markedskommunikasjon.

Den tredje – og kanskje aller viktigste faktoren er at vi selv i økende grad definerer vår egne relasjoner også overfor kommersielle og kulturelle- og samfunnsmessige aktører. Konsekvensen for slike aktører er at dersom en relasjon i utgangspunktet ikke eksisterer kan den være vanskelig å etablere, fordi det forutsetter at den andre parten i relasjonen også ønsker det.

I prinsippet snakker vi om en overgang fra din til “min” kanal, hvor mottakeren selv definerer hvem han vil lytte- og forholde seg til.

Det vil derfor trolig være viktig for de fleste aktører å forsøke å få innpass og etablere seg i “min kanal” gjennom å etablere og vedlikeholde relasjoner og å skape dialog og interaksjon med de som ønsker det.

Og det aller viktigste. Denne virkeligheten synes det som det ikke mulig å velge vekk. Relasjonsbaserte nettverk representerer både en ny rammebetingelse OG en ny kanal som kontrolleres av den som eier nettverket! Etter min mening handler om overgangen fra din til min kanal.

Noe av teksten er hentet fra den kommende boken:

The relational society - how to understand and benefit from it.

20©11 Stein Arne Nistad/SenorC

Utdraget er fra kapittel 6:

Baby I`m in the mood for you - Om profesjonelle relasjoner og kanaler

Har Apple egentlig innovert noe siden iPhone?

Jeg er teknologirealist, og jeg må si hypen rundt Apple generelt og iPad spesielt forvirrer meg. Joda, Apple pøser ut designprodukter som er ytterst lekre og historien gjentar seg gang på gang. Menigheten sikler og verden står stille når nye produktlanseringer er på trappene. Gårsdagens seanse var intet unntak – og jeg – som mange andre fulgte villig med. Og som lyn fra klar himmel stilte selveste Steve Jobs på scenene og gjorde aftenen perfekt - ikke minst for Wall Street.

Men – hva ble presentert. En ny dings - lettere bedre og kjappere med ny prosessor med to kjerner … Unnskyld meg … er det noe nytt? Det er vel snarere en historisk rammebetingelse. Nye produkter SKAL ha høyere ytelse enn sine forgjengere!

Og iPaden – fortsatt uten USB-port og – beklager fortsatt med en middelmådig og ganske sær nettleser. Alt lukket inne i Apples eget univers. Det er faktisk MYE enklere å integrere TVen min med et Nikon kamera enn å se mine egne bilder på iPad. Er det Apple byr på fremskritt eller markedsmakt i form av teknologis lock-in? Er det teknologisk utvikling eller design vi faller for – alle som en?

Og iPad skal vist bli – eller skulle bli media og avishusenes redning. Jeg ser ikke at noen eksisterende eller fremtidig teknologidings – som er inne i sitt eget univers kan redde noe som helst. Ideen om at folk flest er villig til å kjøpe en relativt dyr spesialdings – for så å kunne kjøpe innhold – som stort sett er tilgjengelig uansett virker merkelig på meg! Åpenhet har kommet for å bli – og vil til tross for en liten pause – komme tilbake for fullt. Så lenge Apple insisterer på å beholde sin egen særhet kan det lett bli selskapets bane. Derfor er det befriende å høre NRKs reklame for sin egen radio-app – som støtter de fleste nyere mobiltelefoner!

Hel ærlig - har Apple egentlig innovert noe siden iPhone? For iPhone var et gedigent fremskritt. iPhone var, til tross for sin dysfunksjonelle telefongrensesnitt, en fantastisk innovasjon. De bygde den første virkelig godt fungerende mobile terminalen mot Internett – og pakket den i tillegg inn i flott design. Ideen om lesebrett som iPad er gammel og bygger historisk på Apples Newton prosjekt fra 1987!

Etter iPhone har Apple bydd på variasjoner over samme tema – og innelukking. Typisk nok var det aller kuleste og mest innovative på gårsdagens presentasjon det nye skjermdekselet som var riktig så fiffig. Men det er altså god design – ikke teknologisk innovasjon!

Transparent handlings- og holdningsledelse

Håndteringen av en dynamisk og ganske uforutsigbar kommunikasjonsvirkelighet krever en helt annen type tilnærming til ledelse og medarbeiderskolereing en før. Det handler om å gi medarbeiderne både et holdnings- og handlingsrom.

Et av de virkelig gode lederprinsippene for å lede relasjonsorganisasjoner og håndtere relasjonssamfunnet ble formulert lenge før sosiale medier ble oppfunnet. Atle Aas var direktør ved Nordland Psykiatriske Sykehus fra 1978. Sykehuset ble under hans ledelse utviklet til ett av landets mest veldrevne og han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, etter sin død i 2002. Hans lederfilosofi var basert på tydelighet, åpenhet og tilnærmet absolutt delegering av myndighet:

Atle Aas ledelsesfilosofi:

Jeg vil at ledere på alle nivå skal opptre så tydelig og transparent, at organisasjonen kun må rådføre seg med dem når ukjente problemstillinger oppstår!

Grunnen til at hans ledelsesfilosofi fungerte, var at hans lederskap åpnet nye holdnings- og handlingsrom i den hierarkiske organisasjonen han ledet. Han ikke bare forventet – men baserte sitt lederskap på at alle i organisasjonen skulle kunne handle fritt- og effektivt innenfor rammer som ikke var tuftet bare på regelverk – men like mye på tydelige og åpent kommuniserte holdninger, verdier og evnen til å ta egen beslutning innenfor disse rammene.

Med andre ord kunne organisasjonen fungere operativt nesten uten ledelse, fordi det først når ytterpunktet av holdningsrommet ble nådd, at handlingsrommet ble innskrenket og at lederen måtte konsulteres.

Nøkkelen til og forutsettingen for at et slikt lederprinsipp skal fungere ligger trolig i ordet “transparent”. Åpen- og gjennomsiktigheten er nødvendig for å skape trygghet for at myndigheten er reelt delegert og at holdnings- og handlingsrommene oppfattes som trygge og reelle.

Dersom det på ulike nivåer oppfattes at det finnes skjulte agendaer, hemmeligheter eller ris bak speilet vil det gi opphav til fantasier og utrygghet som gjør at organisasjonen vil miste sin handlekraft. Medarbeideren vil rett og slett bli utrygge og vegre seg for å ta egne beslutninger for å oppnå egen trygget og å holde ryggen fri.

Utdrag fra den kommende boken:

The relational society - how to understand and benefit from it.

20©11 Stein Arne Nistas/SenorC

Utdraget er fra kapittel 5:

No Time To Think - Om organisering og organisatoriske utfordringer

Om å drite seg ut- og om å fortolke ting!

Jeg synes litt synd på varaordfører Rita Ormbostad om dagen. Hun dreit seg ut, og jeg forsvarer på ingen måte hennes uttalelser. Isolert sett er det vanskelig å tolke dem til å være noe annet enn rasistiske. Personlig tror jeg hverken Ormbostad er rasist eller at uttalelsene var rasistisk ment. Imidlertid er det noen aspekter i denne saken, som bør diskuteres på et mer prinsipielt grunnlag.

Hovedproblemet er hvordan ytringer i sosiale medier skal forstås og fortolkes. Oppdateringer av Facebook-statuser er etter min oppfatning mye mer å betrakte som en samtale hvor premissen er at det både kan ligge ironi og humor under. Derfor er jeg personlig mye mer åpen, provoserende og ironisk på Facebook enn på Twitter og Linkedin.

La oss tenke oss at Rita Ormbostad hadde vært på en Grand Prix fest med venner. Hva ville skjedd hvis hun i en slik setting med glimt i øyet og en ironisk mine hadde fremsatt samme kommentarene. Både kroppsspråk og settingen vill ufarliggjort dem – samtidig som hun sannsynligvis ville blitt korrigert. Det hele ville i verste fall endt i en diskusjon som ble avsluttet der og da.

På Facebook fremstår samme uttalelse isolert sett som uakseptabel og rasistisk. Årsaken er både kroppsspråk og kontekst mangler. I stedet for å korrigere henne og starte en diskusjon – og eventuelt be henne om å slette postingen, valgte “vennene” hennes i stedet å problematisere saken og brukte den for det den er verdt.

Selvsagt må en være på vakt i forhold til hvordan en ordlegger seg og uttaler seg på åpne sosiale medier – spesielt personer som Ormbostad som har en offentlig rolle. Samtidig synes jeg det er betimelig å stille spørsmål ved om uttalelser i halvåpne fora som Facebook skal fortolkes og tillegges samme vekt som offentlige uttalelser. Jeg vil tro det vil bidra til å ødelegge de til tider underholdene, lekne og fargerike dialogene på Facebook – og som av og til også oppstår på Twitter.

Derfor må det etableres nye tolkingsrom og holdninger til uttalelser i sosiale medier. En “vær varsom plakat for sosiale medier” bør ansvarliggjøre både den som skriver, den som leser og journalister i særdeleshet. Etter min mening bør en være svært varsom med hvordan en fortolker en ytring på Facebook. Man bør alltid sørge for å verifisere at uttalelsen faktisk er alvorlig ment før den skaleres og brettes ut i media. Siden et vennskap på Facebook i utgangspunktet en gjensidig aksept av hverandres rett til å ytre seg i et lukket rom - som juridisk riktignok blir betraktet som offentlig – bør det være svært gode grunner for å bryte denne premissen og eksponere ytringer i offentlighet.

Når det er sagt. Jeg synes igjen at Ormbostads uttalelse både var klønete og lite gjennomtenkt, spesielt i lys av hennes stilling. Den ulykkelige varaordføreren i Aure opplever århundrets GrandPrix fest bakrus. Hun er dessverre en av mange som kommer til å lære mye om sosiale mediers kraft i tiden fremover!